Perpignan, 27. juli 2022

Fra en port til en annen – denne gangen til Perpignan, porten til den Iberiske halvøy. Beliggenheten i den franske delen av Katalonia gjør innflytelsen fra fransk, spansk og katalansk kultur tydelig. Inkludert fremtredende bruk av det katalanske navnet på byen – Perpynià.

Sentrum av byen er preget av små plasser, mye grønt, og rolige gater uten mye biler. Turistpreget ja, men på en slapp og fin måte.

Prominent plassert ved en større plass er et fint kastell som var inngangsporten til byen fra nord. Lite er igjen av bymuren.

Byen ligger rett ved en elv men det er ikke gjort noe innsats ennå for å få den til å bli noe sted å hygge seg ved.

Noe annet da med sideelven som renner gjennom byen, gjort om til en fin park med pittoreske bruer over.

Her ligger også byens overbygde marked, som nå går gjennom den samme forvandlingen som mange andre markeder i byer – færre utsalgssteder/boder, flere spisesteder. Men det var i hvert fall flere innbydende steder av den gode gamle sorten. Men litt forfinet.

Perpignan var tidlgere hovedsete for Kongen av Mallorca – nei, ikke Charter-Svein – og en liten gåtur til det gamle slottet hans måtte til.

På veien fant jeg også litt mer av den gamle bymuren – nå innkorporert i andre arkitektoniske strukturer.

Vel fremme på slottet var det en majestetisk struktur, hvor det også var flott utsikt over byen.

Katedralen er en sak for seg selv, fasaden bærer preg av misforhold mellom ambisjonsnivå og gjennomføringsevne. En kjempestor ark og et bitte lite tårn.

Om utsiden ikke er den mest imponerende så er innsiden desto penere. Typisk gotisk stil – med katalansk innflytelse stodet på et skilt – og vakre glassvinduer og flere overdådige krypter langs begge sider av navet.

Når kvelden senker seg blir byen et eneste stort spisested, men også med litt lokal folklore på enkelte plasser, her representert ved noen trippende damer.

Det er utallige steder der man kan få alt fra enkle måltider til større gastronomiske utskeielser.

Tirsdager og onsdager er det show ved kastellet – først underholdning på den ene siden før det er fullt lysshow på den andre siden – det var en flott visuell fortelling der byen stolt viste frem sin historie og sine stolte øyeblikk

Perpignan – eller Perpynià – var et fint avbrekk mellom storbyene Marseille og Barcelona.

Så da forlater jeg Frankrike for denne gang fra Gare de Perpignan som Salvador Dali en gang kalte «verdens sentrum». Du verden. Intet mindre.