21. juli 2021

Vatikanmuséet. Bare navnet kan gi grøsninger, navigere mellom endeløse turistgrupper i en ørkesløs trengsel for å se et kapelltak. Kø utenfor, kø inne, kø ut.

Men med smittevernstiltak på plass, og maks 50% kapasitet på besøkende, kunne vel denne sommeren være en anledning til å endre dette inntrykket?

Petersplassen ga vel den første indikasjonen på at noe er annerledes, jeg har aldri sett den så tom på dagtid før.

Forhåndsbestilt tidspunkt, og vipps inn på 1 minutt uten en eneste kø.

Inne; romslig og med passelig få folk, så få at det var mulig å ta litt bilder av arkitekturen.

De andre gangene jeg har turt å gå hit har jeg blitt apatisk av folkemengden og satt nesa rett mot Det sixtinske kapell, men denne gangen roet jeg meg og ville se mye annet først.

Så det ble noen fine timer med mye flotte malerier, ikoner og skulpturer.

Det er i det hele tatt en lang rekke med paver med samlemani, kleptomani og manglende evne til å levere tilbake det man har «lånt» vi snakker om.

Ved siden av Det sixtinske kapell så er Raphaels stanser flotte – fire fulldekorerte mottakelsesrom.

Men hva med selve Det sixtinske kapell da? Der er det jo ikke lov verken å ta bilder eller bråke, men det var mindre fullt enn tidligere og man ble ikke gjetet gjennom på 5 minutter som vanlig.

Tok et bilde. Så det så.

Det skal sikkert litt til å holde dette fint og fjongt, og så også noen som arbeidet hardt med restaurering bak lukkede forheng, så jeg snek kameraet inn lang veggen og fanget dem «in action».

Det var også flere uterom som kunne sees på turen gjennom muséet, varmt og godt men også flott.

Kjent er også Bramante-trappen, en moderne kopi av originalen fra starten av det 16. århundre. To trapper som tvister seg rundt hverandre.

Og det obligatoriske postkortet stemplet i Vatikanstaten – hvem til mon tro?

Det var til og med litt instruksjoner for hvordan man skriver postkort. Nyttig for den oppvoksende slekt…

Så – fornøyd? Så absolutt.